Witnessing outpost extension

As we were nearly a full team on Monday - only one team member was away - we decided to stay in Yanoun and go on family visits.

The four of us walked up to Latifah. She had visits from her son, who also lives in Yanoun, and a grandchild from Jordan with wife and their little son, Samir. We were greeted with big smiles of welcome and served tea and coffee on their terrace. From this terrace we have a good view of the illegal settler outpost  to the settlement of Itamar on the eastern hill of Yanoun.

Some background information -Settlement outposts are small settlements constructed throughout the West Bank since the mid 1990's in violation of Israeli law. As with all Israeli settlements in the occupied Palestinian territory, the outposts are illegal also under international humanitarian law.

This day, as also the day before, there was much activity on the hilltop. A big truck carrying a caravan was slowly working its way up the (illegally made) road on the hillside. We watched through our binoculars and took several pictures. After a while the caravan was unloaded next to another one - and the settlers had expanded "their" territory with yet another building.

Preparing the ground for a new caravan?

A truckload of caravan

 

Unloading the caravan

We were quite upset by what we were witnessing - the cruelty of this land-grabbing that we have seen so much of since we came here. The family members, though, were chatting along and seemed not to take any notice. They were more engaged in little Samir and what was going on on the terrace. Did they not care anymore? Or is this an everyday event that they have become so used to?

Itamar settlement from a distance

Itamar close up

I ask myself every day; how can Israel justify this policy of land confiscations and continuous settlement building? Do they really want peace? Is it really possible to create a viable Palestinian state when the settlements are spread like islands all over the West Bank?

Når du MÅ til lege i Jerusalem

Dagen startet veldig bra. Urinveisinfeksjonen jeg har stridt med i et par uker snart, var endelig på retur etter "hestekuren" jeg fikk av legen i nabolandsbyen.

Jeg syns jeg fikk mye gjort; lagde avtaler med kontaktpersoner i de omkringliggende landsbyene som er "mine", skrev ned tanker til blogginnlegg og gjorde forberedelser til delegasjonen som kommer på besøk på lørdag.

Så blusset infeksjonen opp igjen - veldig akutt. Jeg bestemte meg for å reise til Jerusalem for å ta en ny prøve og få denne kultivert. Utfordringen nå ble jo selvfølgelig - hvordan skal jeg klare å reise helt til Jerusalem uten vannlatingsmuligheter?

Denne gangen kostet jeg på meg drosje til Qalandia. Turen gikk fint - unnagjort på ca. 50 minutter. Kjente på smertene og toalettbehovet, men ikke presserende - ennå.

Det var først da jeg kom inn på Qalandia-terminalen at jeg fikk problemer - og da ikke bare med smertene. Qalandia er et forferdelig sted!! En militær kontrollpost som må passeres dersom man kommer fra Ramallah og skal inn i Jerusalem.

Kø foran svingdørene

Jeg syns det var veldig problematisk å stå i kø der i 25 minutter - bli behandlet som kveg - siles gjennom sprinkelsvingdørene der det er såvidt plass til at en person kan passere av gangen - bagasjesjekk og fremvisning av bildeside og visumside i passet til en meget ung kvinnelig soldat som satt bak (skuddsikkert?) glass. Hennes kollega satt ved siden av med bena på bordet og lua trukket ned over øynene og sov. En særdeles klaustrofobisk og nedverdigende opplevelse.

Jeg betraktet de andre i køen, det var en kvinne med en baby som ikke kunne være mer enn 3 - 4 uker gammel, det var studenter og - ja, vanlige folk. De var rolige og stille - dette er nok en rutine de er vant med og må finne seg i.

Svingdørene er trange og det er så vidt plass til at en person kan passere

Tålmodighet er en dyd....

Mine 25 minutter var ubehagelige for meg - og jeg er mektig imponert over den tålmodigheten og mentale styrken til de palestinerne som har sitt daglige arbeid i Jerusalem og som må stille seg i kø kl. 4 om morgenen for å ha mulighet til å rekke jobben til kl. 8. At de holder ut!!

Og folk er virkelig tålmodige!

Det var deilig å komme ut på andre siden og inn i bussen som skulle ta meg det siste stykket inn til Jerusalem. Bussen var stappfull av unge og eldre palestinere og meg, men ingen knuffing og høye stemmer - jeg fikk snarere en god og trygg følelse av å bli tatt vare på - at folk tok hensyn til og vare på hverandre. Rørende..

Et godt stykke av veien inn mot byen kjørte bussen parallelt med nylagte trikkeskinner som snart skal frakte israelske bosettere i hypermoderne trikker inn til Jerusalem. Palestinere vil ikke få adgang til dette transportmiddelet. Surrealistisk!

Infeksjonen? Vel, den var egentlig ikke det viktigste her, men jeg er mye bedre etter å ha fått en velrettet dose med antibiotika.

Qalandia

Being an Ecumenical Accompanier (EA) in Yanoun the main job is to be present in Yanoun

To-day I will be the only EA in the village - my 4 teammates are away on meetings in Jerusalem and Nablus. There always has to be one EA back in the village - to hold the fort, so to speak. On Saturdays two of us have to be present at all times since Saturday is Shabbat and the settlers are likely to "visit" the village. 

The International House in Yanoun - I live here with my 4 team mates

Yanoun at a distance

The main task as an EA in Yanoun is actually being present in Yanoun, hence giving the village protection through presence. Particularly sensitive times are during ploughing and the olive harvest. Every day we are doing our morning walks and evening walks through the village - knowing that the settlers on the illegal outposts surrounding the village are seeing us.

Illegal settler outpost on the hill behind Yanoun

Another illegal settler outpost on the eastern hill of Yanoun

Yesterday, on our evening walk, we walked up to what we call the "boundary stone" just behind Um Hani's house - from where we can walk no further since settlers may come and chase us even though the land belongs to the villagers!! - and watched the outpost on the hill with binoculars. We saw two people sitting outside one of the houses, and they were watching us as well!!

"Boundary stone" - go no further!

Yanouni land cultivated by settlers

Weird feeling -as if we were spying on each other. In a normal world we would have approached each other, greeted and chatted. But this is by far a normal world. "You have to put your logic away" people here keep telling me. That I find so difficult - I would so much have liked to have answers to all my "why's".

Settlers' water tower on a Yanouni hill

Settlers' houses on the hill behind Yanoun

Being present in Yanoun also involves visiting the families here. We have already met with 5 or 6 families - in total there are only 8 families left in upper Yanoun - and they are all so hearty and welcoming. We are always offered tea and coffee and homemade bread - and a nice chat. They express their appreciation of our presence and repeat ever so often that visits from settlers are more seldom now when the EAs are here.

I am so grateful having been given the opportunity to contribute to some people having a better everyday life only through my presence......

How can all this happen?

The Soufan family lives in Burin - a village 15 km south of Nablus. Their house is on a hill in the middle of an olive grove overlooking the village. On the top of the surrounding hills one can see buildings from the illegal outpost of the Israeli settlement Yitzhar - and a new building has been added to this outpost only last week.

A new house has been added

When we came to see them on this day everything was quiet, the men in the family were harvesting olives and the women with the young children were in the house. In the olive grove next to the road leading up to the outpost, there were two Israeli military cars and one police car. Since there have been quite a few incidents of settler violence the past years, the farmers have to call the army to come and protect them from any settler harassments during the harvest. Although the army tend to side with the settlers, they do their work - especially when internationals with cameras are around. "The army is more afraid of a camera than an M16" as the Yanoun mayor put it.

Israeli army and police-cars

Protecting the farmer - two small boys watching

 

It was not always this quiet. In 2002 the setllers set fire to the family's house and partially burned it down. When the father in the family saw what was happening, he had a heart attack and died in front of his daughter's eyes.

We chatted with the females in the house and played with the children. They were all cheerful, however, they keep repeating that it is difficult to live here, very difficult - so close to the settlers.

And I am wondering - how can they appear so smiling and cheerful and welcoming when they are living in constant fear of being attacked?

I say "shukran" for the tea and the coffee and leave them - full of admiration for their courage and persistence.

This situation seems so crazy and confusing. On our way back I drive my taxi driver insane with which may seem to him naive questions - how can all this happen....???

4 year old Shehed - already a proud schoolgirl

Brother and sister

Israeli settlers'grafiti on a Palestinian house

Landsbylivet i Yanoun

Kongen på haugen?

Flunka nytt medlem i landsbyen

Enda et nytt medlem

Mmmmmm - nybakt brød

Olilvenplukking i solsteika

Endelig mat å få

Abdulrahman - stolt liten gjetergutt

.... og stolt av eselet sitt

Mon hva jeg har sett og hørt gjennom årtiene?

Glade gutter

Flokk på tur

Nysgjerriggeit

 

Umma, umma - mustavtinin

I dag våknet jeg til hanegal og sauer som breker - min første "ordentlige" arbeidsdag i Yanoun. Olivenhøsten er godt i gang og vi 5 ledsagere i landsbyen ville gjerne hjelpe til. Men først en liten runde rundt i landsbyen for å forsikre oss om at alt er som det skal. Vi fikk vite at en militær offiser så vidt hadde vært innom landsbyen også - trolig for å sjekke at alt er rolig.

Da vi passerte bakehuset traff vi på en av landsbykvinnene på vei inn for å steke brød. Bakeovnen - taboon - er alltid i gang og klar til å bakes på. Den tennes opp med ved når den er ny - deretter dyttes brennstoffet - som faktisk er sauelort - rundt ovnen - og dette holder ovnen bakeklar døgnet rundt i årevis! Fasinerende. Selvfølgelig fikk vi  med oss et rykende ferskt brød - som vi senere spiste med olivenolje, zaatar, (en urteblanding) youghurt og hummus.

Nybakt brød

Mens vi ivrige og interesserte studerte bakeovnen kom datteren ut på trappa og ropte - "umma, umma - mustavtinin". Vi så to bosettere med en hund gå oppover åsen rett bak huset deres. Vi ruslet frem på tunet og da de så oss, gikk de tilbake til bosettingen sin.

Bosettere på tur

Jeg tenker igjen og igjen på hvordan det må være å leve i konstant frykt for naboene sine - ikke å kunne bevege seg fritt på sin egen eiendom uten å risikere å bli banket opp og i verste fall skutt på. Mange orker ikke mer og har flyttet - mens andre nekter å la seg presse ut.

Vi ble invitert på et glass juice utenfor huset deres og hadde en hyggelig og interessant prat med henne og familien om løst og fast, men samtaleemnet "bosettere" er det vanskelig å unngå. Mannen hennes fortalte om "gamle dager" da han kunne ta sauene sine på gressing over åsen til nabolandsbyene noen kilometre unna. Etter at israelske bosettere slo seg ned i området og gradvis har tilrevet seg land fra landsbyboerne, kan dyra hans bare gresse i områdene tett ved landsbyen - med de følgene at han må kjøpe fór for dyre penger - han må daglig kjøpe fór for ca. 160 kr til sine 25 sauer og 6 geiter. Inntektene får han fra salg av lam og sau - ca. 50 kr pr kg. lamme-kjøtt. Dette ekteparet forsørger 4 barn og den eldste studerer ved universitetet i Nablus - som koster litt i underkant av 5000 kr hver 4 måned. Ikke skjønner jeg at det går rundt, men det sier noe om hvor viktig det er for dem at barna får seg en god utdannelse.

Familien har også en del oliventrær og får noe inntekt av olivenolje. Men dette med oliveninnhøsting er heller ikke så lett lenger. Før bosetterne kom brukte de rundt 25 dager på oliveninnhøstingen og av avlingen fikk de laget ca. 250 - 260 liter olivenolje. Nå for tida trenger de ikke mer enn en ukes tid til innhøstingen og avlingen utgjør som regel i underkant av 20 liter. Det er heller ikke sjelden at bosetterne stjeler av avlingen, hugger ned trær eller brenner dem. For et par dager siden, da de skulle høste inn fra trærne i åsen opp mot en av bosettingene, fant de at alle trærne var renset for oliven. Ifølge politiet var det bosetternes geiter som hadde spist avlingen!! Vel - det går kanskje ikke an å arrestere geiter....

De henger høyt

Fin "fangst"

"If you have sinned enough and think you are going to Hell - and you want to rehearse - go to Hebron."

On our third day of training in Jerusalem, Hanna Bareg (72) gave us some serious food for thought. Hanna is a member of the peace activist Israeli woman organisation Machsom Watch - which main objective is to monitor the checkpoints in the West Bank. Hanna is a small and slim woman, however, her enthusiasm and persistence are startling. For more than one hour she talked, without ever hesitating, about the situation at the numerous checkpoints on the West Bank. She characterizes herself and her organisation as the "complain factory". As an example she told us that it took her 600 letters to the Israeli authorities to open the humanitarian gate in the Bethlehem checkpoint, of which she is very proud.

The Palestinians get their green ID cards produced and given out by the Palestinian Authority (PA). The Israeli authorities have now computerized the system and started giving out magnetic cards which will replace the green cards. Previously not all people needed a permit to enter Israel. In Jerusalem, e.g. men over 50 who wanted to go and pray were let in without a permit, except on Fridays. Now everyone needs a permit, even small children - "because they want everybody to come and get their magnetic cards. Israel wants complete control of the Palestinians" Hanna explained. A lot of Palestinians have their work in Israel, hence they need a work permit, and it is the Israeli employer who obtains the work permit for the Palestinian. Work permits generally allow entry into Israel between the hours of 05.00 - 19.00. The employer may stop the work permit when he is not in need of the worker anymore - without even telling the employee.

Hanna ended her hour-long presentation with a few words on Hebron. "Hebron", Hanna said, "there is nothing to be done. It is an absolute hell." The Israeli settlement points in Hebron cause severe and continuous breaches of human rights. "The armed commander there is the best there ever was, but that is not enough." The settlers are extremely violent, but are still protected by the police, which make the Palestinian population suffer. On several occasions even young children under 16 have been arrested.

Turning to the future Hebron-team, Hanna concluded with this challenging message: "If you have sinned enough and think you are going to Hell - and you want to rehearse - go to Hebron!"

Kun 2 dager igjen......

til ferden går til Yanoun på Vestbredden. Her skal jeg bo sammen med 4 andre ledsagere fra like mange deler av verden de neste 3 månedene. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er spent. De neste månedene kommer jeg til å lære mye både om hvordan konflikten på Vestbredden virker inn på vanlige folks hverdagsliv og hvordan få et team av 5 personer fra like mange ulike nasjoner til å arbeide og fungere godt sammen.